Om å vente og om endringer i livet...

Venting er vel en av de tingene alle adoptanter bare må forholde seg til. Etter at vi ble ferdige med den norske delen av prosessen har vi blitt flinkere til å vente i Morty-familien. (Ok, mannen har vel i grunnen vært bedre enn meg på venting hele tiden... Jeg må nok bare innse at jeg er den mest utålmodige av oss.) Roen har på en måte senket seg over meg. Selv om vi ser for oss at vi må vente 2-3 år, minimum så er det på en måte greit. Jeg kommer sikkert til å angre på den uttalelsen, men akkurat nå kjennes det greit.

Noe av grunnen til at det er greit å vente er nok at vi siden i sommer har bestemt oss for å flytte. Som med så mye annet i vår familie så har vi det ikke så travelt. Pappa ble alvorlig syk i vår og i den forbindelse kom temaet opp, om vi hadde lyst til å overta huset etterhvert. Etter at pappa fikk beskjed om at han ikke kom til å bli bedre kom temaet opp igjen og vi ble enige om at vi skal kjøpe huset, planlagt overtakelse er sommeren 2009.

Pappa døde i midten av september og mamma sitter igjen med en eiendom med to hus, ett stort og ett lite. Planen er å pusse opp det lille huset og at mamma flytter inn der mens vi overtar det store huset. Tidsplanen er fortsatt den samme. Jeg tror vi alle trenger denne tiden til å vende oss til forrandringen.