onsdag 27. november 2013

Forberedelser til jul i Kenya

De siste månedene har hatt sine opp- og nedturer i forhold til rettsprosess. Først fikk vi vite at vi kunne få andre rettshøring den 27. september, noe vi ble veldig glade over og som gjorde at vi tenkte at vi ville komme hjem i god tid til jul. Hver ettermiddag legger retten ut lister over de sakene som skal opp i retten dagen etter og jeg kan vel trygt si at jeg fikk en stein i magen da jeg ikke fant vårt saksnummer på lista torsdag ettermiddag. Etter råd fra advokaten vår møtte vi alikevel opp og håpet at dommeren skulle ta seg tid til å høre saken vår alikevel, det gjorde han ikke. Vi fikk heller ikke noe svar på når vi kunne få saken opp.

Ny opptur, vi fikk beskjed om at saken vår kunne komme opp en uke senere, 4. oktober, og denne gangen var den på listen og kom opp. Ny nedtur, dommeren hadde ikke tid til å gi oss domsavsigelse før 7. november. Vanlig tid mellom andre høring og domsavsigelse er 2-4 uker ut fra det vi har hørt, fem uker syntes vi var mye. I bilen hjem fra retten konkluderte vi med at noen jul i Norge blir det ikke i år.

Ny nedtur den 7. november, ingen domsavsigelse, dommeren hadde ikke tid (eller har ikke hatt tid til å komme frem tilnoen dom, hvem vet...). Vi fikk ingen ny konkret dato, "kanskje i morgen, kanskje mandag, men sannsynligvis ikke mer enn en uke..." Det gikk en uke, det gikk to uker og vi hørte om tre andre familier som har hatt andrehøring flere uker etter oss og fikk dom av samme dommer. Stemningen var rimelig laber i heimen. Fra å håpe på å feire jul i eget hus var vi over på å håpe at vi alle fall skulle komme oss hjem i løpet av februar.

Ny opptur, i går, 26. november fikk vi endelig den etterlengtede beskjeden fra advokaten vår, Junior er vår! Dommeren har hatt tid til å lese opp dommen!

Vi kommer oss ikke hjem til jul, men det er helt greit. Etter den første nedturen snakket vi litt rundt det og konklusjonen var at for Junior er det ikke viktig at vi er hjemme til jul. For ham ville det sannsynligvis være ganske stressende med nytt hus, masse som skal ordnes, nye mennesker å forholde seg til og totalt nytt miljø på en gang. Nå får vi en stille jul i Kenya, vi reiser sannsynligvis på tur sammen med en annen adopsjonsfamilie selve juledagene og bare nyter livet og at vi er en familie på tre. Tradisjoner kan vi bygge neste år.

Junior har imidlertid startet juleforberedelsene, han går i barnehage sammen med mamma eller pappa på den norske skolen (NCS) halvannen time to dager i uka og har kommet hjem med litt julepynt allerede. Lørdag skal det være nordisk julemesse og søndag er det adventsgudstjeneste på NCS. Det blir kanskje ikke jul slik Mannen og jeg hadde håpet, men at det blir bra er vi helt sikre på.

søndag 8. september 2013

Livet på den late siden

Etter drøye fire måneder i Kenya har vi kommet inn i noe som vel kan kalles en fast rutine. Vi innser at vi er kjempeheldige som har anledning til å tilbringe så mye tid sammen alle tre. Hadde vi hatt en "vanlig" hentereise ville sannsynligvis en av oss vært på jobb hver dag for lenge siden. Her nede har viimidlertid ingen faste forpliktelser, vi legger opp dagene slik de passer oss og nyter å ta livet med ro.

Vi har rimelig fast rutine på dagene, men ingen ting haster og det aller meste kan flytte på. Vi er så heldige at vi har andre, flotte adopsjonsfamilier i nærmiljøet vårt. Noe både Junior og vi foreldre setter stor pris på! Det er godt å ha andre barn og voksne i samme situasjon rundt seg. Noen har kommet lenger i prosessen og noen kortere. Mange erfaringer vi gjør oss er de samme som andre familier har hatt, har eller kommer til å få. Det er stort sett noen å spørre til råds når ting ikke er helt som man hadde trodd eller forestilt seg og jeg tilstår åpent at det har vært veldig godt å ha de andre mammaene å kunne dele erfaringer med.

I forhold til den juridiske og praktiske gjennomføringen av adopsjonen er vi i gang. Etter tre måneder som fosterhjem "filer" advokaten for første høring. Formålet med denne høringen er at retten skal peke ut en "guardian ad litem", en person som skal representere Juniors interesser i rettssaken ettersom han ikke er myndig. I tillegg må denne høringen være gjennomført før Children's Department starter med sin rapport om oss. Vår fosterhjemsperiode gikk ut dagen før familieretten hadde siste rettsdag før starten på en seks ukers ferie og saken kan ikke meldes inn før dagen etter at fosterperioden er over... For å rekke første høring før ferien og for at Children's Department skulle kunne starte på sin rapport foreslo advokaten vår at vi skulle melde inn en hastesak. Det betyr at dommeren bestemmer samme dag om han ønsker å ta opp saken i retten den dagen eller ikke. Heldigvis lot han seg overtale og vi fikk første høring før retten tok ferie.

Rapporten som Children's Department skal skrive er basert på et intervjuv på kontoret deres og et hjemmebesøk. Den inneholder mange av de samme tingene som sosialrapporten hjemmefra. På møtet i c.d. får barnet ikke være med, så plutselig trengte vi barnevakt. Det er rart hvordan vi har utsatt å tenke på det, selv om vi visste at vi kom til å trenge det og vi til og med hadde luftet med en av de andre familiene at vi burde øve på at mamma og pappa går, men kommer snart tilbake. Heldigvis gikk gikk pass av Junior veldig bra. For litt under en uke siden fikk vi beskjed om at nå er rapporten fra C.D. ferdig så vi kan "file" for andre høring. Andre høring er den ordentlige rettssaken. Dessverre har vi hørt rykter om at det er lang kø for å få andre høring og at vi i alle fall ikke får den før i midten eller slutten av oktober. Vi har et lite håp om å komme hjem til jul, men om vi ikke får andre høring før i slutten av oktober skal vi ha litt flaks med innspurten for å rekke å feire jul i eget hus.

Frem til vi vet noe mer er det vel bare å fortsette å lene seg tilbake og nyte livet. Etter en unormalt kald vinter begynner våren å vise seg med litt høyere temperaturer. Kanskeje blir det badevær i Nairobi om ikke lenge.

onsdag 12. juni 2013

De første månedene i Kenya

Det er på tide med en liten oppdatering på bloggen. Vi er nå vel etablert i leilighet i et område som heter Kileleshwa og har vært nybakte treåringsforeldre i omtrent halvannen måned. Mot slutten av den første uken her nede startet prosessen med å bli kjent med Junior og at han skulle bli kjent med oss.vi besøkte barnehjemmet hver dag i en uke. Besøkene varierte litt i lengde, men de fleste dagene kom vi i til barnehjemmet litt før ti og reiste igjen mellom tre og fire på ettermiddagen. Etter en uke var Junior klar for å bli med hjem og fosterhjemsperioden startet offisielt.

I skrivende stund jobber hele familien med å bli nettopp det, en familie. Å plutselig ha en treåring på fulltid er ikke problemfritt, og det er det nok ikke med nye foreldre og nye regler heller. Men vi mener å se at vi er på rett veg.

tirsdag 16. april 2013

Endelig i Kenya

Så er vi nesten på plass i Kenya. Nesten fordi vi ikke har funnet permanent bolig, men i alle fall ikke så langt unna at vi er ordentlig på plass.

Foreløpig lever vi ganske skjermet på gjestehuset til Den Norske Skolen. Vi har blitt hentet og bragt alle steder vi har skullet så langt og jeg må tilstå at det føles godt å ha noen til å passe på oss. Føler meg ganske liten i et fremmed land. Samtidig som je tror det blir bedre når vi er på plass i egen leilighet, vet hvor nærmeste matbutikk er og kan konsentrere oss om det som skal skje på torsdag (og senere).

Dagen i går var slitsom, med fullt fokus på å finne et sted å bo. Jeg tror vi var innom åtte til ti ulike leiligheter og etter hvert gikk vi nok litt i surr på hva vi hadde sett på og ikke minst hvor vi hadde vært. Vi håper vi klarer å finne en leilighet vi liker i nærheten av et av de andre norske parene som er her nede i samme ærend som oss. Det akn se ut til at vi får til det.

Torsdag får vi, hvis alt går etter planen, møte prinsen vår. Vi er spente, men har ikke hatt så mye tid til å tenke på det første møtet. Foreløpig vet vi ikke så mye om hvordan det skal foregå, hvor lenge det skal være eller andre praktiske detaljer. Vi skal ha informasjonsmøte med adopsjonsforeningen her nede i morgen og regner med at vi får svar på en del av disse spørsmålene da.

Sal prøve å skrive litt på bloggen under veis. Regner jo med at det blir litt alenetid på kveldene fremover.

tirsdag 26. mars 2013

Endelig!

I går kom endelig den store telefonen. Klokken 13:30 i går fikk vi vite at vi skal bli mamma og pappa til en gutt på snart tre år. Ikke lenge etter fikk vi det første bildet og jeg må tilstå at det hele er surrealistisk og merkelig, men begynner å bli litt virkeligere.

Etter alle disse årene så er det merkelig å endelig ha et bilde, et ansikt å titte på. En liten gutt med et litt skjevt smil og tilsynelatende glimt i øyet. Vi gleder oss og er fylt av ærefrykt for oppgaven som ligger foran oss. Om to-tre uker reiser vi til Kenya for å møte ham. Skummelt og veldig, vedig spennende.

tirsdag 29. januar 2013

Siste innspurt!

I dag kom den telefonen som vi har ventet i spenning på. Vi er godkjent av NAC for adopsjon av et barn over ett år! Det føles merkelig, selv om vi ikke vet hvilket barn vi skal bli foreldre til vet vi nå at med mindre det skjer noe totalt uforutsett så blir vi foreldre i løpet av våren. I følge kenyansk lov skal det maksimalt gå to måneder før vi får tildeling. En ny milepæl er nådd. Nå gleder vi oss til innspurten!

tirsdag 8. januar 2013

Nytt år og nye muligheter

Godt nytt år!

Intet nytt er godt nytt, eller? Vi venter fortsatt i spenning på tilbakemelding fra NAC på om vi er godkjente eller ikke eller om det er noe som mangler i søknaden vår. Det er litt ekstra kiling i magen når jeg tenker på det, men i det store og det hele føler jeg meg fortsatt relativt tålmodig.

Vi har begynt å tenke litt på alle tingene vi har utsatt til vi vet at vi er godkjente. Det er helt sikkert en del ting vi burde ha startet med allerede, men vi klarer liksom ikke helt motivere oss sånn i tilfellet ting ikke går vår veg. Selv om jeg håper og tror vi blir godkjent så klarer jeg ikke helt rydde unna den lille brodden av frykt som ligger der under overflaten. Tenk om...

Samtidig som jeg prøver å fortelle meg selv at det jo ikke er sikkert at vi blir godkjente har vi gjort oss noen tanker sammen i forbindelse med jule- og nyttårsfeiringen. Hvis ting går som vi håper så var dette vår siste jul som "bare" tante og onkel. Vi håper å være hjemme igjen fra Kenya litt før jul i2013 eller at vi kan feire jul i Kenya sammen med et nytt familiemedlem. Da vi feiret nyttar var det med en liten tanke om at dette kanskje er året vi skal bli foreldre. Så nært, men endog så fjernt.