Long time, no see

Det er ikke så lite pinlig å observere at bloggen min ikke er blitt oppdatert siden før nyttår. Det er vel heller ikke noen annen å skylde på enn undertegnede.

Til de som eventuelt har tålmodighet nok til fortsatt å titte innom innimellom: UNSKYLD, jeg lover å skjerpe meg. Og rent praktisk sett skal det jo ikke så mye til å forbedre seg når man ikke har klart å skrive et innlegg på nærmere seks måneder.

Så over til status fra MorTy heimen. Rent adopsjonsmessig skjer det ikke så mye om dagen. Vi har passert ett års jubileum for at papirene våre ble mottatt av CCAA. Samtidig som vi har lagt et år bak oss med venting har kinesiske myndigheter kommet seg gjennom ca 2,5 mnd med "venteliste". Ikke akkurat noe å rope hurra for, sett fra vårt ståsted.

Vi forsøker å fylle livet med andre ting og ikke tenke så veldig mye på at vi står i en kø som nærmest ikke beveger seg fremover. Vi har begynt å pusse opp leiligheten for salg. Gjesterommet har vært gjennom en ansiktsløftning og vi har så smått begynt å pakke ned kontoret. Det er utrolig hvor mye rart en kan samle seg gjennom noen år. Mannen og jeg er begge oppvokst med at det meste skal spares i tilfellet en får bruk for det senere. Begge to må vi nok innrømme at det er en vane vi har tatt med oss.

Midt oppe i opp-pussingen blir det ekstra klart for meg at jeg mistet pappa i fjor høst. Han har alltid vært den som kan alle praktiske opp-pussings ting og som jeg har kunnet spørre om råd om alt fra verktøy til praktisk gjennomføring. Jeg savner ham selvsagt ellers også, men i denne settingen blir det nok litt mere påfallende.