Alle som har ventet på noe har vel opplevd at noen ganger er det lett å vente og andre ganger er det ikke fult så lett å vente... Selv har jeg vel truffet en bølgedal de siste ukene. Vi venter egentlig ikke så veldig for øyeblikket for egentlig har vi masse å gjøre både på jobb og hjemme i nytt hus. Allikevel kan jeg ikke fri meg for en smule melankoli om dagen uten helt å kunne sette fingeren på problemet. At det er mørkt og trist ute og at jeg derfor er mer trøtt kan nok være en medvirkende årsak, men hovedårsaken er nok at adopsjonsventingen er så utrolig uforutsigbar. En ting er å vite at du venter på noe som skal skje om to timer, to uker eller to måneder. To år for den delen, men å vente på noe som ikke har noen tidsfrist, ikke noen dato eller klokkeslett og tilsynelatende bare flytter seg lenger og lenger unna, det begynner å tære på humøret.
Jeg skal tilstå at daglig sjekking av meldinger på adopsjonssidene til Ønskebarn neppe er noen positiv vitamininnsprøytning i sakens anledning. Jeg begynner å få en viss assosiasjon til uttrykket ”kos med misnøye”… Jeg har lenge prøvd å holde meg nøytral i forhold til spekulasjoner om antall dager som er med i tildelingene og ventetidsprognoser, men i dag har flodbølgen tatt meg også. Utstyrt med Excell og data for litt over et år tilbake i tid har jeg laget min egen lille prognose.Siste LID dato som var med i tildeling fra Kina er 15.2.2006, til vår LID, 28.5.2007, er det 467 dager fra 15.2.2006. Det siste året har det (fra april 2007) har det vært en progresjon på mellom fem og seks LID dager per kalendermåned. Hvis denne trenden fortsetter vil det ta ca 6,5 år før det er vår tur til å få tildeling. Ikke en videre lystig tanke. På den annen side, hvis de øker gjennomsnittlig antall tildelte LID dager per måned til åtte er det vår tur om litt i underkant av fem år og om de virkelig får opp tempoet og klarer 14 dager på en måned så er det ikke mer enn tre år igjen. Tre år til skal jeg klare å vente…
Bare for å spe på med en bitteliten positiv sak til slutt: Endelig har jeg klart å sparke meg selv bak og trene litt igjen (ok, én gang). Om det ikke er mye er det i alle fall en start!