Fortsatt god jul!

For første gang har vi feiret jul hjemme i eget hus. Det var med en smule skrekkblandet fryd at det gikk opp for undertegnede at det denne julen ikke bare var å pakke kofferten og møte opp ferdig pyntet til middag på juleaften.


Julefeiringen har forløpt stort sett stille og rolig. Vår nevø på snart fire år har sørget for at foreldre, mormor, onkel og tante har fått aktivisert seg underveis. Vi har spist både tradisjonelle og mindre tradisjonelle middager, juleaften lagde mannen og jeg en thailandsk kyllinggryte, 1. juledag var det tradisjonell dansk julemiddag med stekt hamburgerrygg, kokte poteter, glasserte poteter, rødkål og surkål, 2. juledag spiste vi and med omtrent samme tilbehør.

Gjestene pakket bilen og satte kursen tilbake mot Danmark i går ettermiddag, så nå har juleroen virkelig senket seg. Det har vært veldig koselig å ha familiebesøk, men samtidig er det litt godt å ha huset for seg selv igjen.

Det skal nok mye til for at vi reiser bort for å feire jul igjen.


Hvis noen fortsatt følger med i min veldig sporadiske bloggaktivitet ønsker jeg dere en fortsatt god jul og et godt nytt år!

Ventetid

Alle som har ventet på noe har vel opplevd at noen ganger er det lett å vente og andre ganger er det ikke fult så lett å vente... Selv har jeg vel truffet en bølgedal de siste ukene. Vi venter egentlig ikke så veldig for øyeblikket for egentlig har vi masse å gjøre både på jobb og hjemme i nytt hus. Allikevel kan jeg ikke fri meg for en smule melankoli om dagen uten helt å kunne sette fingeren på problemet. At det er mørkt og trist ute og at jeg derfor er mer trøtt kan nok være en medvirkende årsak, men hovedårsaken er nok at adopsjonsventingen er så utrolig uforutsigbar. En ting er å vite at du venter på noe som skal skje om to timer, to uker eller to måneder. To år for den delen, men å vente på noe som ikke har noen tidsfrist, ikke noen dato eller klokkeslett og tilsynelatende bare flytter seg lenger og lenger unna, det begynner å tære på humøret.

Jeg skal tilstå at daglig sjekking av meldinger på adopsjonssidene til Ønskebarn neppe er noen positiv vitamininnsprøytning i sakens anledning. Jeg begynner å få en viss assosiasjon til uttrykket ”kos med misnøye”… Jeg har lenge prøvd å holde meg nøytral i forhold til spekulasjoner om antall dager som er med i tildelingene og ventetidsprognoser, men i dag har flodbølgen tatt meg også. Utstyrt med Excell og data for litt over et år tilbake i tid har jeg laget min egen lille prognose.

Siste LID dato som var med i tildeling fra Kina er 15.2.2006, til vår LID, 28.5.2007, er det 467 dager fra 15.2.2006. Det siste året har det (fra april 2007) har det vært en progresjon på mellom fem og seks LID dager per kalendermåned. Hvis denne trenden fortsetter vil det ta ca 6,5 år før det er vår tur til å få tildeling. Ikke en videre lystig tanke. På den annen side, hvis de øker gjennomsnittlig antall tildelte LID dager per måned til åtte er det vår tur om litt i underkant av fem år og om de virkelig får opp tempoet og klarer 14 dager på en måned så er det ikke mer enn tre år igjen. Tre år til skal jeg klare å vente…

Bare for å spe på med en bitteliten positiv sak til slutt: Endelig har jeg klart å sparke meg selv bak og trene litt igjen (ok, én gang). Om det ikke er mye er det i alle fall en start!

Vi har flyttet

For to uker siden pakket vi sammen de siste tingene våre på Lambertseter og hadde vår første natt i "nytt" hus på Jessheim. Selv om vi har vørt innstilt på denne flyttingen i over et år så skal jeg ikke benekte at det var vemodig å ta farvel med en epoke i livet. Lambertseter har betydd mye for oss, Det var der jeg bodde da vi ble kjærester, det var der vi giftet oss og det er der vi har bodd etter at vi giftet oss. Det er vemodig å forlate et lokalmiljø som vi trives veldig godt i og venner som vi har fått i løpet av de årene vi har bodd der. Samtidig er det jo ikke så langt til Lambertseter og vi kommer helt sikkert til å stikke innom der innimellom.

På pluss-siden har vi fått mye bedre plass, faktisk over dobbelt så stor. Vi har fortsatt ikke kommet helt i orden, men det er stadig nye esker som pakkes opp og gamle, kjente ting som dukker opp igjen. Vi er fortsatt ikke ferdige med opp-pussingen, men vi ser stadig at det går fremover og vi ligger godt an til å bli ferdige til jul - det er det som er målet.

På pluss-siden kan også nevnes at salget av leiligheten gikk veldig mye lettere enn vi var forberedt på og hadde fryktet. Vi hadde visning en torsdag og en søndag og mandagen etter kom første bud inn. Onsdagen viste vi at leiligheten var solgt til takst. :D Under fire uker etter første visning leverte vi fra oss nøklene. Så her sitter vi, i nytt hus og uten leilighet i et boligmarked som alle sier er trått.

Forhåndssamtykket for adopsjon forlenget

*hurra* Selv om det allerede har vært annonsert via diverse kanaler at alle som var godkjente for to år skulle få automatisk godkjennelse i tre år med mulighet for forlengelse i intil ett år er det utrolig deilig å sitte med beviset i hånda. I går kom brevet om at godkjenningen vår gjelder i tre år. Vi håper at denne regelendringen skal gjøre at vi slipper en runde til med barnevernet! Med tildelingstempoet i Kina for øyeblikket må vi vel ha minst en runde til med barnevernet uansett, men vi håper jo at køen skal begynne å gå litt fortere igjen snart.

God helg!

Ferietid

Årets sommerferie er offisielt over. Og jeg må tilstå at det er godt å være hjemme hos seg selv igjen. Mannen har vært på jobb tre dager denne uka, jeg har det stille på jobben og har derfor bestemt meg for å utnytte muligheten for fleksibel arbeidstid og hjemmekontor. Litt mail-lesing innimellom for å sikre at viktige saker tas tak i, men skjer det ikke noe så har jeg fri.

Planen er å kombinere slaraffenliv med opp-pussing, så langt har det blitt merst av det første og ikke så mye (nærmest ingen ting for å være ærlig) av det siste. Planen er å male lister på vårt soverom samt å få tatt all tapeten av veggene på gjesterommet, slik at vi kan tapetsere i helga. Det er bare litt tungt å komme i gang...

God sommer fra Morty heimen!

Long time, no see

Det er ikke så lite pinlig å observere at bloggen min ikke er blitt oppdatert siden før nyttår. Det er vel heller ikke noen annen å skylde på enn undertegnede.

Til de som eventuelt har tålmodighet nok til fortsatt å titte innom innimellom: UNSKYLD, jeg lover å skjerpe meg. Og rent praktisk sett skal det jo ikke så mye til å forbedre seg når man ikke har klart å skrive et innlegg på nærmere seks måneder.

Så over til status fra MorTy heimen. Rent adopsjonsmessig skjer det ikke så mye om dagen. Vi har passert ett års jubileum for at papirene våre ble mottatt av CCAA. Samtidig som vi har lagt et år bak oss med venting har kinesiske myndigheter kommet seg gjennom ca 2,5 mnd med "venteliste". Ikke akkurat noe å rope hurra for, sett fra vårt ståsted.

Vi forsøker å fylle livet med andre ting og ikke tenke så veldig mye på at vi står i en kø som nærmest ikke beveger seg fremover. Vi har begynt å pusse opp leiligheten for salg. Gjesterommet har vært gjennom en ansiktsløftning og vi har så smått begynt å pakke ned kontoret. Det er utrolig hvor mye rart en kan samle seg gjennom noen år. Mannen og jeg er begge oppvokst med at det meste skal spares i tilfellet en får bruk for det senere. Begge to må vi nok innrømme at det er en vane vi har tatt med oss.

Midt oppe i opp-pussingen blir det ekstra klart for meg at jeg mistet pappa i fjor høst. Han har alltid vært den som kan alle praktiske opp-pussings ting og som jeg har kunnet spørre om råd om alt fra verktøy til praktisk gjennomføring. Jeg savner ham selvsagt ellers også, men i denne settingen blir det nok litt mere påfallende.