Ny papirinnsamling!

I dag fikk vi det etterlengtede brevet om at vi er godkjente for adopsjon fra Kenya! Ny papirinnsamling. Endelig skjer det noe igjen! Selv om det ikke helt var dette vi tenkte for fem år siden da vi sendte papirene våre til Kina kjennes det veldig bra i dag!

Vi venter litt igjen

De første små skrittene i forhold til bytte av land er tatt. Vi har meldt oss inn i InorAdopt og sendt søknad til Buf etat om å få godkjenning for Kenya. Så nå venter vi atter en gang i spenning på en godkjenning. Skulle jo tro vi begynte å bli vant til det, men litt nervøst er det nå alikevel.

Personlig har jeg rukket å begyne å få sommerfugler i magen fordi tiden mellom at papirene sendes til Kenya (gitt at vi blir godkjente) og at vi får tildeling er så kort. Jeg har rukket å bekymre meg for at de skal bli et problem å få en oppdatert sosilarapport. Det må vi nemmelig ha ettersom den forrige er eldre enn et år gammel. Men jeg har også begynt å glede meg over at vi kanskje skal bli foreldre snart. Mannen tar foreløpig det hele med knusende ro.

Forhåpentligvis vet vi i løpet av en uke eller to om vi er godkjente for Kenya. Kryss fingrene for oss folkens!

I tenkeboksen - Lenge siden sist

Det har vært stille på bloggen min lenge nå. Hovedgrunnen til det er nok at lufta gikk ut av adopsjonsbalongen her hjemme. Tildelingstempoet i Kina er så langsomt at selv om vi fikk ny godkjenning i fjor vår så tilsier all logikk at vi ikke kommer i mål med planen om å adoptere fra Kina.
Vi har som følge av denne matematiske øvelsen vært i tenkeboksen en lang stund, både i forhold til å søke om barn med spesielle omsorgsbehov, i forhold til om fosterhjem er noe for oss eller rett og slett å avslutte hele "Prosjekt familieforøkelse".
Noen endelig konklusjon har vi vel ikke, men vi har begynt å tenke i andre baner... En tråd på Ønskebarn blåste liv i tanken om å bytte land til Kenya. Kenya er et land vi har tenkt at har et altfor langt utenlandsopphold for at det passer oss, men etter å ha tenkt noen ganger til og enda noen ganger og spekulert enda litt til håper vi nå at Kenya skal bli vårt land. Men foreløpig er det hemmelig... Vi må først få byttet adopsjonsforening og få en nyd godkjenning fra BufEtat... Så får vi se hva fremtiden bringer.

Godkjent i Kina!!!

Danske AC Børnehjælp har i dag annonsert at
"Review-afdelingen hos CCAA har nu meldt ud, at de er færdige med at læse ansøgninger igennem med log-in i juni 2007.

Det betyder derfor, at alle ansøgninger der har en log-in dato til og med 30. juni 2007 er godkendte og kommet videre til matchning kontoret."

Det betyr faktisk at vi er godkjente i Kina og nå i prinsippet bare venter på å få tildeling. :D (Og akkurat nå velger jeg glemme det faktum at vi sannsynligvis må ha en ny runde med barnevernet og BUF-etat om et og et halvt år.)

GRATULERER til oss! :D

Påskeferien 2009

For de fleste har vel påskeferien allerede vært over nesten en uke. Vår nærmer seg slutten. Vi kom hjem i går (fredag) og starter på jobb igjen mandag. Grunnen til den lange ferien er at vi har vært ute på langtur, vi har vært 1 1/2 uke på Cuba. For meg et relativt kjent domene med min femte tur, for Mannen definitivt nytt, fremmed og kaotisk. :) Vi har vært på tur med vår lille kammerat Piraten og mammaen hans deler av tiden og det i seg selv er jo en ny opplevelse for Mannen. For en traust, trygghetskjær (rissikoavers er vel mer korrekt) nordlending kan disse to tingene sammenslått definitivt by på sine utfordringer.

Stort sett har vi oppholdt oss i Havana, i bydelen Miramar for de som er lokalkjente, og på et helt greit turisthotell. Det er godt å ha noe som er nærmest kjent å trekke tilbake til når ting blir hektiske og altfor fremmedartede. Et sted hvor du stort sett er skjermet fra storbyens larm og mas. Jeg har vært fasinert av Havana, Cuba og cubanerne siden første gang jeg var der for snart 12 år siden, men må nok etter denne turen konkludere med at mye av det jeg syntes var fasinerende den gangen nå er blitt slitsomt og altfor turistifisert.

I tillegg til Havana har vi hatt en utflukt på egen hånd, om vi kan kalle det det når vi reiste sammen med Piraten, Mammaen og Piratens farmor, tante, to kusiner, en fetter, onkel og onkels kjæreste... En ordentlig Cubansk storfamilie på tur med andre ord. Vi hadde to leiebiler, Mannen og jeg leide en Hunday Atos og Mammaen leide en syvseter av, for meg ukjent, fabrikat. Med baksetet fult (farmor, onkel og kjæreste) satte vi retnignen sørvestover mot Trinidad de Cuba. Denne byen er på Unescos verdensarvliste og verdt et besøk hvis man er i området.

Bilkjøring på Cuba er et eventyr for seg selv og blandt ingrediensene i motorveikjøring hører u-sving, selgere som står i midtrabatten for å kunne fremby sine varer til kjørende i begge retninger, hestekjerrer, gående, syklende, haikende og diverse varianter av biler og andre motoriserte doninger. Ikke alle nødvendigvis i den retningen man skulle forvente. Det er feks ikke uvanlig å sykle mot kjøreretningen i høyre fil på motorveien. Standarden på motorveien er helle ikke helt som vi er vant til, den er hullete, humpete og filer er noe som praktiseres, ikke noe som er malt på veien. Rettere sagt er det noe som var malt på veien en gang for lenge siden og kan skimtes på noen steder og med veldig lange mellomrom.

For å gjøre min stakkars mann totalt frustrert klarte vi å starte fra Havana så sent og kjøre å mye feil at vi ble innhentet av mørket før vi kom frem til målet, Mørkekjøring på Cuba er en av de tingene som alle reisehåndbøker advarer på det sterkeste mot. Ingen har refleks, verken gående, syklende eller hestekjerrer. Noen biler har lys og noen har det ikke, det samme gjelder motorsykler og andre motoriserte fartøy. Av en eller annen grunn har alle turer med Mammaen en tendens til å ende med et innslag av mørkekjøring. Heldigvis gikk det bra denne gangen også.

I Trinidad bodde vi privat, om ikke i den norske betydningen av ordet. En del cubanere leier ut deler av huset sitt til turister. Vår cubanske storfamilie ble spredt over fem hus innenfor ca 100m av en typisk gate i Trinidad. Vi fikk et rom med kjøkken og bad i bakgården til en Cubansk familie. For de som kan spansk er dette en flott mulighet til å bli bedre kjent med cubanerne, for oss som ikke kan spansk er det litt mere utfordrende, men vi klarte i alle fall å kommunisere såpass at vi fikk frokost dagen etter.

Etter opplevelsen med storfamilien på biltur sa Mannen definitivt nei til flere kjøreopplevelser på egen hånd, så etter at Piraten og Mammaen hadde reist hjem kjørte vi pensjonistvarianten, med guidet busstur til Pinar del Rio og Viñales. Turen omfattet besøk på sigarfabrikk, tobaksplantasje, utsiktspunkter og grotte. Veldig strømlinjeformet og avslappende.

De to siste dagene brukte vi stort sett til å slappe av og kose oss i hotellområdet og i går kom vi altså hjem igjen. Så her sitter jeg da, etter fire timer søvn og totalt døgnvild klokken tre på natten og har begynt å grue meg til å stå opp klokken 05:30 på mandag for å gå på jobb... Det er vel på tide å prøve å få seg noen flere timer søvn... God natt!

Fortsatt god jul!

For første gang har vi feiret jul hjemme i eget hus. Det var med en smule skrekkblandet fryd at det gikk opp for undertegnede at det denne julen ikke bare var å pakke kofferten og møte opp ferdig pyntet til middag på juleaften.


Julefeiringen har forløpt stort sett stille og rolig. Vår nevø på snart fire år har sørget for at foreldre, mormor, onkel og tante har fått aktivisert seg underveis. Vi har spist både tradisjonelle og mindre tradisjonelle middager, juleaften lagde mannen og jeg en thailandsk kyllinggryte, 1. juledag var det tradisjonell dansk julemiddag med stekt hamburgerrygg, kokte poteter, glasserte poteter, rødkål og surkål, 2. juledag spiste vi and med omtrent samme tilbehør.

Gjestene pakket bilen og satte kursen tilbake mot Danmark i går ettermiddag, så nå har juleroen virkelig senket seg. Det har vært veldig koselig å ha familiebesøk, men samtidig er det litt godt å ha huset for seg selv igjen.

Det skal nok mye til for at vi reiser bort for å feire jul igjen.


Hvis noen fortsatt følger med i min veldig sporadiske bloggaktivitet ønsker jeg dere en fortsatt god jul og et godt nytt år!

Ventetid

Alle som har ventet på noe har vel opplevd at noen ganger er det lett å vente og andre ganger er det ikke fult så lett å vente... Selv har jeg vel truffet en bølgedal de siste ukene. Vi venter egentlig ikke så veldig for øyeblikket for egentlig har vi masse å gjøre både på jobb og hjemme i nytt hus. Allikevel kan jeg ikke fri meg for en smule melankoli om dagen uten helt å kunne sette fingeren på problemet. At det er mørkt og trist ute og at jeg derfor er mer trøtt kan nok være en medvirkende årsak, men hovedårsaken er nok at adopsjonsventingen er så utrolig uforutsigbar. En ting er å vite at du venter på noe som skal skje om to timer, to uker eller to måneder. To år for den delen, men å vente på noe som ikke har noen tidsfrist, ikke noen dato eller klokkeslett og tilsynelatende bare flytter seg lenger og lenger unna, det begynner å tære på humøret.

Jeg skal tilstå at daglig sjekking av meldinger på adopsjonssidene til Ønskebarn neppe er noen positiv vitamininnsprøytning i sakens anledning. Jeg begynner å få en viss assosiasjon til uttrykket ”kos med misnøye”… Jeg har lenge prøvd å holde meg nøytral i forhold til spekulasjoner om antall dager som er med i tildelingene og ventetidsprognoser, men i dag har flodbølgen tatt meg også. Utstyrt med Excell og data for litt over et år tilbake i tid har jeg laget min egen lille prognose.

Siste LID dato som var med i tildeling fra Kina er 15.2.2006, til vår LID, 28.5.2007, er det 467 dager fra 15.2.2006. Det siste året har det (fra april 2007) har det vært en progresjon på mellom fem og seks LID dager per kalendermåned. Hvis denne trenden fortsetter vil det ta ca 6,5 år før det er vår tur til å få tildeling. Ikke en videre lystig tanke. På den annen side, hvis de øker gjennomsnittlig antall tildelte LID dager per måned til åtte er det vår tur om litt i underkant av fem år og om de virkelig får opp tempoet og klarer 14 dager på en måned så er det ikke mer enn tre år igjen. Tre år til skal jeg klare å vente…

Bare for å spe på med en bitteliten positiv sak til slutt: Endelig har jeg klart å sparke meg selv bak og trene litt igjen (ok, én gang). Om det ikke er mye er det i alle fall en start!