Forberedelser til jul i Kenya

De siste månedene har hatt sine opp- og nedturer i forhold til rettsprosess. Først fikk vi vite at vi kunne få andre rettshøring den 27. september, noe vi ble veldig glade over og som gjorde at vi tenkte at vi ville komme hjem i god tid til jul. Hver ettermiddag legger retten ut lister over de sakene som skal opp i retten dagen etter og jeg kan vel trygt si at jeg fikk en stein i magen da jeg ikke fant vårt saksnummer på lista torsdag ettermiddag. Etter råd fra advokaten vår møtte vi alikevel opp og håpet at dommeren skulle ta seg tid til å høre saken vår alikevel, det gjorde han ikke. Vi fikk heller ikke noe svar på når vi kunne få saken opp.

Ny opptur, vi fikk beskjed om at saken vår kunne komme opp en uke senere, 4. oktober, og denne gangen var den på listen og kom opp. Ny nedtur, dommeren hadde ikke tid til å gi oss domsavsigelse før 7. november. Vanlig tid mellom andre høring og domsavsigelse er 2-4 uker ut fra det vi har hørt, fem uker syntes vi var mye. I bilen hjem fra retten konkluderte vi med at noen jul i Norge blir det ikke i år.

Ny nedtur den 7. november, ingen domsavsigelse, dommeren hadde ikke tid (eller har ikke hatt tid til å komme frem tilnoen dom, hvem vet...). Vi fikk ingen ny konkret dato, "kanskje i morgen, kanskje mandag, men sannsynligvis ikke mer enn en uke..." Det gikk en uke, det gikk to uker og vi hørte om tre andre familier som har hatt andrehøring flere uker etter oss og fikk dom av samme dommer. Stemningen var rimelig laber i heimen. Fra å håpe på å feire jul i eget hus var vi over på å håpe at vi alle fall skulle komme oss hjem i løpet av februar.

Ny opptur, i går, 26. november fikk vi endelig den etterlengtede beskjeden fra advokaten vår, Junior er vår! Dommeren har hatt tid til å lese opp dommen!

Vi kommer oss ikke hjem til jul, men det er helt greit. Etter den første nedturen snakket vi litt rundt det og konklusjonen var at for Junior er det ikke viktig at vi er hjemme til jul. For ham ville det sannsynligvis være ganske stressende med nytt hus, masse som skal ordnes, nye mennesker å forholde seg til og totalt nytt miljø på en gang. Nå får vi en stille jul i Kenya, vi reiser sannsynligvis på tur sammen med en annen adopsjonsfamilie selve juledagene og bare nyter livet og at vi er en familie på tre. Tradisjoner kan vi bygge neste år.

Junior har imidlertid startet juleforberedelsene, han går i barnehage sammen med mamma eller pappa på den norske skolen (NCS) halvannen time to dager i uka og har kommet hjem med litt julepynt allerede. Lørdag skal det være nordisk julemesse og søndag er det adventsgudstjeneste på NCS. Det blir kanskje ikke jul slik Mannen og jeg hadde håpet, men at det blir bra er vi helt sikre på.

Livet på den late siden

Etter drøye fire måneder i Kenya har vi kommet inn i noe som vel kan kalles en fast rutine. Vi innser at vi er kjempeheldige som har anledning til å tilbringe så mye tid sammen alle tre. Hadde vi hatt en "vanlig" hentereise ville sannsynligvis en av oss vært på jobb hver dag for lenge siden. Her nede har viimidlertid ingen faste forpliktelser, vi legger opp dagene slik de passer oss og nyter å ta livet med ro.

Vi har rimelig fast rutine på dagene, men ingen ting haster og det aller meste kan flytte på. Vi er så heldige at vi har andre, flotte adopsjonsfamilier i nærmiljøet vårt. Noe både Junior og vi foreldre setter stor pris på! Det er godt å ha andre barn og voksne i samme situasjon rundt seg. Noen har kommet lenger i prosessen og noen kortere. Mange erfaringer vi gjør oss er de samme som andre familier har hatt, har eller kommer til å få. Det er stort sett noen å spørre til råds når ting ikke er helt som man hadde trodd eller forestilt seg og jeg tilstår åpent at det har vært veldig godt å ha de andre mammaene å kunne dele erfaringer med.

I forhold til den juridiske og praktiske gjennomføringen av adopsjonen er vi i gang. Etter tre måneder som fosterhjem "filer" advokaten for første høring. Formålet med denne høringen er at retten skal peke ut en "guardian ad litem", en person som skal representere Juniors interesser i rettssaken ettersom han ikke er myndig. I tillegg må denne høringen være gjennomført før Children's Department starter med sin rapport om oss. Vår fosterhjemsperiode gikk ut dagen før familieretten hadde siste rettsdag før starten på en seks ukers ferie og saken kan ikke meldes inn før dagen etter at fosterperioden er over... For å rekke første høring før ferien og for at Children's Department skulle kunne starte på sin rapport foreslo advokaten vår at vi skulle melde inn en hastesak. Det betyr at dommeren bestemmer samme dag om han ønsker å ta opp saken i retten den dagen eller ikke. Heldigvis lot han seg overtale og vi fikk første høring før retten tok ferie.

Rapporten som Children's Department skal skrive er basert på et intervjuv på kontoret deres og et hjemmebesøk. Den inneholder mange av de samme tingene som sosialrapporten hjemmefra. På møtet i c.d. får barnet ikke være med, så plutselig trengte vi barnevakt. Det er rart hvordan vi har utsatt å tenke på det, selv om vi visste at vi kom til å trenge det og vi til og med hadde luftet med en av de andre familiene at vi burde øve på at mamma og pappa går, men kommer snart tilbake. Heldigvis gikk gikk pass av Junior veldig bra. For litt under en uke siden fikk vi beskjed om at nå er rapporten fra C.D. ferdig så vi kan "file" for andre høring. Andre høring er den ordentlige rettssaken. Dessverre har vi hørt rykter om at det er lang kø for å få andre høring og at vi i alle fall ikke får den før i midten eller slutten av oktober. Vi har et lite håp om å komme hjem til jul, men om vi ikke får andre høring før i slutten av oktober skal vi ha litt flaks med innspurten for å rekke å feire jul i eget hus.

Frem til vi vet noe mer er det vel bare å fortsette å lene seg tilbake og nyte livet. Etter en unormalt kald vinter begynner våren å vise seg med litt høyere temperaturer. Kanskeje blir det badevær i Nairobi om ikke lenge.

De første månedene i Kenya

Det er på tide med en liten oppdatering på bloggen. Vi er nå vel etablert i leilighet i et område som heter Kileleshwa og har vært nybakte treåringsforeldre i omtrent halvannen måned. Mot slutten av den første uken her nede startet prosessen med å bli kjent med Junior og at han skulle bli kjent med oss.vi besøkte barnehjemmet hver dag i en uke. Besøkene varierte litt i lengde, men de fleste dagene kom vi i til barnehjemmet litt før ti og reiste igjen mellom tre og fire på ettermiddagen. Etter en uke var Junior klar for å bli med hjem og fosterhjemsperioden startet offisielt.

I skrivende stund jobber hele familien med å bli nettopp det, en familie. Å plutselig ha en treåring på fulltid er ikke problemfritt, og det er det nok ikke med nye foreldre og nye regler heller. Men vi mener å se at vi er på rett veg.

Endelig i Kenya

Så er vi nesten på plass i Kenya. Nesten fordi vi ikke har funnet permanent bolig, men i alle fall ikke så langt unna at vi er ordentlig på plass.

Foreløpig lever vi ganske skjermet på gjestehuset til Den Norske Skolen. Vi har blitt hentet og bragt alle steder vi har skullet så langt og jeg må tilstå at det føles godt å ha noen til å passe på oss. Føler meg ganske liten i et fremmed land. Samtidig som je tror det blir bedre når vi er på plass i egen leilighet, vet hvor nærmeste matbutikk er og kan konsentrere oss om det som skal skje på torsdag (og senere).

Dagen i går var slitsom, med fullt fokus på å finne et sted å bo. Jeg tror vi var innom åtte til ti ulike leiligheter og etter hvert gikk vi nok litt i surr på hva vi hadde sett på og ikke minst hvor vi hadde vært. Vi håper vi klarer å finne en leilighet vi liker i nærheten av et av de andre norske parene som er her nede i samme ærend som oss. Det akn se ut til at vi får til det.

Torsdag får vi, hvis alt går etter planen, møte prinsen vår. Vi er spente, men har ikke hatt så mye tid til å tenke på det første møtet. Foreløpig vet vi ikke så mye om hvordan det skal foregå, hvor lenge det skal være eller andre praktiske detaljer. Vi skal ha informasjonsmøte med adopsjonsforeningen her nede i morgen og regner med at vi får svar på en del av disse spørsmålene da.

Sal prøve å skrive litt på bloggen under veis. Regner jo med at det blir litt alenetid på kveldene fremover.

Endelig!

I går kom endelig den store telefonen. Klokken 13:30 i går fikk vi vite at vi skal bli mamma og pappa til en gutt på snart tre år. Ikke lenge etter fikk vi det første bildet og jeg må tilstå at det hele er surrealistisk og merkelig, men begynner å bli litt virkeligere.

Etter alle disse årene så er det merkelig å endelig ha et bilde, et ansikt å titte på. En liten gutt med et litt skjevt smil og tilsynelatende glimt i øyet. Vi gleder oss og er fylt av ærefrykt for oppgaven som ligger foran oss. Om to-tre uker reiser vi til Kenya for å møte ham. Skummelt og veldig, vedig spennende.

Siste innspurt!

I dag kom den telefonen som vi har ventet i spenning på. Vi er godkjent av NAC for adopsjon av et barn over ett år! Det føles merkelig, selv om vi ikke vet hvilket barn vi skal bli foreldre til vet vi nå at med mindre det skjer noe totalt uforutsett så blir vi foreldre i løpet av våren. I følge kenyansk lov skal det maksimalt gå to måneder før vi får tildeling. En ny milepæl er nådd. Nå gleder vi oss til innspurten!

Nytt år og nye muligheter

Godt nytt år!

Intet nytt er godt nytt, eller? Vi venter fortsatt i spenning på tilbakemelding fra NAC på om vi er godkjente eller ikke eller om det er noe som mangler i søknaden vår. Det er litt ekstra kiling i magen når jeg tenker på det, men i det store og det hele føler jeg meg fortsatt relativt tålmodig.

Vi har begynt å tenke litt på alle tingene vi har utsatt til vi vet at vi er godkjente. Det er helt sikkert en del ting vi burde ha startet med allerede, men vi klarer liksom ikke helt motivere oss sånn i tilfellet ting ikke går vår veg. Selv om jeg håper og tror vi blir godkjent så klarer jeg ikke helt rydde unna den lille brodden av frykt som ligger der under overflaten. Tenk om...

Samtidig som jeg prøver å fortelle meg selv at det jo ikke er sikkert at vi blir godkjente har vi gjort oss noen tanker sammen i forbindelse med jule- og nyttårsfeiringen. Hvis ting går som vi håper så var dette vår siste jul som "bare" tante og onkel. Vi håper å være hjemme igjen fra Kenya litt før jul i2013 eller at vi kan feire jul i Kenya sammen med et nytt familiemedlem. Da vi feiret nyttar var det med en liten tanke om at dette kanskje er året vi skal bli foreldre. Så nært, men endog så fjernt.

Papirene våre er kommet til Kenya

Det er deilig å være i en prosess hvor det merkes at det er bevegelse igjen. I de siste årene har det jo ikke skjedd så mye i Kina-køen. Men nå skjer det altså ting igjen! Papirene våre kom ikke tidsnok til Kenya til å bli med i novembermøtet til NAC, men hvis vi er heldige kommer vi med i desember og kommer vi ikke med i desember så er det ikke så lenge til januar. :) Det er selvsagt litt spennende om vi blir godkjent i Kenya etter såpass mange år i Venteland, men akkurat nå er altså venting helt greit. Uansett utfall føler vi at vi er nærmere en konklusjon enn vi har vært på mange år og det kjennes godt. Så krysser vi fingrene foe at konklusjonen blir at vi får adoptere fra Kenya.

Papirinnsamlingen forhåpentligvis ferdig

I går sendte vi avgårde andre runde av papirer til InorAdopt. Første forsøk inneholdt et par mangler så vi har måttet ta en runde to med et par av dokumentene. Nå bør imidlertid alt være greit og klart til neste runde. Nå skal papirene til oversetting og legalisering hos UD og den kenyanske ambasaden. Om en til to måneder kan vi regne med at de blir sendt til Kenya.

Jeg innser at vi hadde et urealistisk syn på hvor lang tid ting skulle ta da vi byttet land på forsommeren. Hvis ikke noe uforutsett skjer så kan vi vel regne med 5-8 måneder til med venting. Det er jo ikke lenge i det hele tatt, hvis vi sammenlikner med at vi allerede har ventet i mer enn fem år.

Papirinnsamling og bilder

Begynner å tro at glemselens slør har lagt seg over hvordan papirinnsamlingsprosessen forløp da vi i 2007 skulle sende papirene våre til Kina. Jeg kan i alle fall ikke huske at det var like mye forskjellig som skulle fylles ut, hentes inn kopieres og stemples. Vi begynner å nærme oss ferdige, og håpet er at vi skal være i mål i løpet av ytterligere en uke eller to.

Ingen av oss er spesielt glade for å posere for fotografen og symptomatisk nok har vi stort sett bare bilder av steder vi har vært eller de vi har vært sammen med, det er veldig få bilder av oss på de aktuelle stedene. Men også her tror jeg vi begynner å nærme oss noe som kan brukes.

For å få tankene over på koseligere ting har jeg, som jeg nevnte i forige blogpost tatt opp igjen hinnkjøprlisten og her er billedbeviset. Ole Brum har vært med oss siden 2006 eller 2007 og er med på bildet for å vise frem ryggsekken.

Litt innkjøp

Ingen ny ventekalender, men vi har forsiktig begynt å handle inn litt barneting igjen. Siste innkjøp vi selv har gjort er en liten koffert som vi i alle fall tror vi kan få bruk for på fremtidige flyplassbesøk. I tilleg ble en av de vordende bestemødrene fanget av stemningen i en lekebutikk og har kjøpt en bitteliten sekk.

Mye tid og energi går med til å prøve å finne ut av papirene som skal sendes, hvordan de skal fylles ut og få de riktige stemplene. Men vi nærmer oss, tror vi. :)

Ny papirinnsamling!

I dag fikk vi det etterlengtede brevet om at vi er godkjente for adopsjon fra Kenya! Ny papirinnsamling. Endelig skjer det noe igjen! Selv om det ikke helt var dette vi tenkte for fem år siden da vi sendte papirene våre til Kina kjennes det veldig bra i dag!

Vi venter litt igjen

De første små skrittene i forhold til bytte av land er tatt. Vi har meldt oss inn i InorAdopt og sendt søknad til Buf etat om å få godkjenning for Kenya. Så nå venter vi atter en gang i spenning på en godkjenning. Skulle jo tro vi begynte å bli vant til det, men litt nervøst er det nå alikevel.

Personlig har jeg rukket å begyne å få sommerfugler i magen fordi tiden mellom at papirene sendes til Kenya (gitt at vi blir godkjente) og at vi får tildeling er så kort. Jeg har rukket å bekymre meg for at de skal bli et problem å få en oppdatert sosilarapport. Det må vi nemmelig ha ettersom den forrige er eldre enn et år gammel. Men jeg har også begynt å glede meg over at vi kanskje skal bli foreldre snart. Mannen tar foreløpig det hele med knusende ro.

Forhåpentligvis vet vi i løpet av en uke eller to om vi er godkjente for Kenya. Kryss fingrene for oss folkens!

I tenkeboksen - Lenge siden sist

Det har vært stille på bloggen min lenge nå. Hovedgrunnen til det er nok at lufta gikk ut av adopsjonsbalongen her hjemme. Tildelingstempoet i Kina er så langsomt at selv om vi fikk ny godkjenning i fjor vår så tilsier all logikk at vi ikke kommer i mål med planen om å adoptere fra Kina.
Vi har som følge av denne matematiske øvelsen vært i tenkeboksen en lang stund, både i forhold til å søke om barn med spesielle omsorgsbehov, i forhold til om fosterhjem er noe for oss eller rett og slett å avslutte hele "Prosjekt familieforøkelse".
Noen endelig konklusjon har vi vel ikke, men vi har begynt å tenke i andre baner... En tråd på Ønskebarn blåste liv i tanken om å bytte land til Kenya. Kenya er et land vi har tenkt at har et altfor langt utenlandsopphold for at det passer oss, men etter å ha tenkt noen ganger til og enda noen ganger og spekulert enda litt til håper vi nå at Kenya skal bli vårt land. Men foreløpig er det hemmelig... Vi må først få byttet adopsjonsforening og få en nyd godkjenning fra BufEtat... Så får vi se hva fremtiden bringer.

Godkjent i Kina!!!

Danske AC Børnehjælp har i dag annonsert at
"Review-afdelingen hos CCAA har nu meldt ud, at de er færdige med at læse ansøgninger igennem med log-in i juni 2007.

Det betyder derfor, at alle ansøgninger der har en log-in dato til og med 30. juni 2007 er godkendte og kommet videre til matchning kontoret."

Det betyr faktisk at vi er godkjente i Kina og nå i prinsippet bare venter på å få tildeling. :D (Og akkurat nå velger jeg glemme det faktum at vi sannsynligvis må ha en ny runde med barnevernet og BUF-etat om et og et halvt år.)

GRATULERER til oss! :D

Påskeferien 2009

For de fleste har vel påskeferien allerede vært over nesten en uke. Vår nærmer seg slutten. Vi kom hjem i går (fredag) og starter på jobb igjen mandag. Grunnen til den lange ferien er at vi har vært ute på langtur, vi har vært 1 1/2 uke på Cuba. For meg et relativt kjent domene med min femte tur, for Mannen definitivt nytt, fremmed og kaotisk. :) Vi har vært på tur med vår lille kammerat Piraten og mammaen hans deler av tiden og det i seg selv er jo en ny opplevelse for Mannen. For en traust, trygghetskjær (rissikoavers er vel mer korrekt) nordlending kan disse to tingene sammenslått definitivt by på sine utfordringer.

Stort sett har vi oppholdt oss i Havana, i bydelen Miramar for de som er lokalkjente, og på et helt greit turisthotell. Det er godt å ha noe som er nærmest kjent å trekke tilbake til når ting blir hektiske og altfor fremmedartede. Et sted hvor du stort sett er skjermet fra storbyens larm og mas. Jeg har vært fasinert av Havana, Cuba og cubanerne siden første gang jeg var der for snart 12 år siden, men må nok etter denne turen konkludere med at mye av det jeg syntes var fasinerende den gangen nå er blitt slitsomt og altfor turistifisert.

I tillegg til Havana har vi hatt en utflukt på egen hånd, om vi kan kalle det det når vi reiste sammen med Piraten, Mammaen og Piratens farmor, tante, to kusiner, en fetter, onkel og onkels kjæreste... En ordentlig Cubansk storfamilie på tur med andre ord. Vi hadde to leiebiler, Mannen og jeg leide en Hunday Atos og Mammaen leide en syvseter av, for meg ukjent, fabrikat. Med baksetet fult (farmor, onkel og kjæreste) satte vi retnignen sørvestover mot Trinidad de Cuba. Denne byen er på Unescos verdensarvliste og verdt et besøk hvis man er i området.

Bilkjøring på Cuba er et eventyr for seg selv og blandt ingrediensene i motorveikjøring hører u-sving, selgere som står i midtrabatten for å kunne fremby sine varer til kjørende i begge retninger, hestekjerrer, gående, syklende, haikende og diverse varianter av biler og andre motoriserte doninger. Ikke alle nødvendigvis i den retningen man skulle forvente. Det er feks ikke uvanlig å sykle mot kjøreretningen i høyre fil på motorveien. Standarden på motorveien er helle ikke helt som vi er vant til, den er hullete, humpete og filer er noe som praktiseres, ikke noe som er malt på veien. Rettere sagt er det noe som var malt på veien en gang for lenge siden og kan skimtes på noen steder og med veldig lange mellomrom.

For å gjøre min stakkars mann totalt frustrert klarte vi å starte fra Havana så sent og kjøre å mye feil at vi ble innhentet av mørket før vi kom frem til målet, Mørkekjøring på Cuba er en av de tingene som alle reisehåndbøker advarer på det sterkeste mot. Ingen har refleks, verken gående, syklende eller hestekjerrer. Noen biler har lys og noen har det ikke, det samme gjelder motorsykler og andre motoriserte fartøy. Av en eller annen grunn har alle turer med Mammaen en tendens til å ende med et innslag av mørkekjøring. Heldigvis gikk det bra denne gangen også.

I Trinidad bodde vi privat, om ikke i den norske betydningen av ordet. En del cubanere leier ut deler av huset sitt til turister. Vår cubanske storfamilie ble spredt over fem hus innenfor ca 100m av en typisk gate i Trinidad. Vi fikk et rom med kjøkken og bad i bakgården til en Cubansk familie. For de som kan spansk er dette en flott mulighet til å bli bedre kjent med cubanerne, for oss som ikke kan spansk er det litt mere utfordrende, men vi klarte i alle fall å kommunisere såpass at vi fikk frokost dagen etter.

Etter opplevelsen med storfamilien på biltur sa Mannen definitivt nei til flere kjøreopplevelser på egen hånd, så etter at Piraten og Mammaen hadde reist hjem kjørte vi pensjonistvarianten, med guidet busstur til Pinar del Rio og Viñales. Turen omfattet besøk på sigarfabrikk, tobaksplantasje, utsiktspunkter og grotte. Veldig strømlinjeformet og avslappende.

De to siste dagene brukte vi stort sett til å slappe av og kose oss i hotellområdet og i går kom vi altså hjem igjen. Så her sitter jeg da, etter fire timer søvn og totalt døgnvild klokken tre på natten og har begynt å grue meg til å stå opp klokken 05:30 på mandag for å gå på jobb... Det er vel på tide å prøve å få seg noen flere timer søvn... God natt!

Fortsatt god jul!

For første gang har vi feiret jul hjemme i eget hus. Det var med en smule skrekkblandet fryd at det gikk opp for undertegnede at det denne julen ikke bare var å pakke kofferten og møte opp ferdig pyntet til middag på juleaften.


Julefeiringen har forløpt stort sett stille og rolig. Vår nevø på snart fire år har sørget for at foreldre, mormor, onkel og tante har fått aktivisert seg underveis. Vi har spist både tradisjonelle og mindre tradisjonelle middager, juleaften lagde mannen og jeg en thailandsk kyllinggryte, 1. juledag var det tradisjonell dansk julemiddag med stekt hamburgerrygg, kokte poteter, glasserte poteter, rødkål og surkål, 2. juledag spiste vi and med omtrent samme tilbehør.

Gjestene pakket bilen og satte kursen tilbake mot Danmark i går ettermiddag, så nå har juleroen virkelig senket seg. Det har vært veldig koselig å ha familiebesøk, men samtidig er det litt godt å ha huset for seg selv igjen.

Det skal nok mye til for at vi reiser bort for å feire jul igjen.


Hvis noen fortsatt følger med i min veldig sporadiske bloggaktivitet ønsker jeg dere en fortsatt god jul og et godt nytt år!

Ventetid

Alle som har ventet på noe har vel opplevd at noen ganger er det lett å vente og andre ganger er det ikke fult så lett å vente... Selv har jeg vel truffet en bølgedal de siste ukene. Vi venter egentlig ikke så veldig for øyeblikket for egentlig har vi masse å gjøre både på jobb og hjemme i nytt hus. Allikevel kan jeg ikke fri meg for en smule melankoli om dagen uten helt å kunne sette fingeren på problemet. At det er mørkt og trist ute og at jeg derfor er mer trøtt kan nok være en medvirkende årsak, men hovedårsaken er nok at adopsjonsventingen er så utrolig uforutsigbar. En ting er å vite at du venter på noe som skal skje om to timer, to uker eller to måneder. To år for den delen, men å vente på noe som ikke har noen tidsfrist, ikke noen dato eller klokkeslett og tilsynelatende bare flytter seg lenger og lenger unna, det begynner å tære på humøret.

Jeg skal tilstå at daglig sjekking av meldinger på adopsjonssidene til Ønskebarn neppe er noen positiv vitamininnsprøytning i sakens anledning. Jeg begynner å få en viss assosiasjon til uttrykket ”kos med misnøye”… Jeg har lenge prøvd å holde meg nøytral i forhold til spekulasjoner om antall dager som er med i tildelingene og ventetidsprognoser, men i dag har flodbølgen tatt meg også. Utstyrt med Excell og data for litt over et år tilbake i tid har jeg laget min egen lille prognose.

Siste LID dato som var med i tildeling fra Kina er 15.2.2006, til vår LID, 28.5.2007, er det 467 dager fra 15.2.2006. Det siste året har det (fra april 2007) har det vært en progresjon på mellom fem og seks LID dager per kalendermåned. Hvis denne trenden fortsetter vil det ta ca 6,5 år før det er vår tur til å få tildeling. Ikke en videre lystig tanke. På den annen side, hvis de øker gjennomsnittlig antall tildelte LID dager per måned til åtte er det vår tur om litt i underkant av fem år og om de virkelig får opp tempoet og klarer 14 dager på en måned så er det ikke mer enn tre år igjen. Tre år til skal jeg klare å vente…

Bare for å spe på med en bitteliten positiv sak til slutt: Endelig har jeg klart å sparke meg selv bak og trene litt igjen (ok, én gang). Om det ikke er mye er det i alle fall en start!

Vi har flyttet

For to uker siden pakket vi sammen de siste tingene våre på Lambertseter og hadde vår første natt i "nytt" hus på Jessheim. Selv om vi har vørt innstilt på denne flyttingen i over et år så skal jeg ikke benekte at det var vemodig å ta farvel med en epoke i livet. Lambertseter har betydd mye for oss, Det var der jeg bodde da vi ble kjærester, det var der vi giftet oss og det er der vi har bodd etter at vi giftet oss. Det er vemodig å forlate et lokalmiljø som vi trives veldig godt i og venner som vi har fått i løpet av de årene vi har bodd der. Samtidig er det jo ikke så langt til Lambertseter og vi kommer helt sikkert til å stikke innom der innimellom.

På pluss-siden har vi fått mye bedre plass, faktisk over dobbelt så stor. Vi har fortsatt ikke kommet helt i orden, men det er stadig nye esker som pakkes opp og gamle, kjente ting som dukker opp igjen. Vi er fortsatt ikke ferdige med opp-pussingen, men vi ser stadig at det går fremover og vi ligger godt an til å bli ferdige til jul - det er det som er målet.

På pluss-siden kan også nevnes at salget av leiligheten gikk veldig mye lettere enn vi var forberedt på og hadde fryktet. Vi hadde visning en torsdag og en søndag og mandagen etter kom første bud inn. Onsdagen viste vi at leiligheten var solgt til takst. :D Under fire uker etter første visning leverte vi fra oss nøklene. Så her sitter vi, i nytt hus og uten leilighet i et boligmarked som alle sier er trått.

Forhåndssamtykket for adopsjon forlenget

*hurra* Selv om det allerede har vært annonsert via diverse kanaler at alle som var godkjente for to år skulle få automatisk godkjennelse i tre år med mulighet for forlengelse i intil ett år er det utrolig deilig å sitte med beviset i hånda. I går kom brevet om at godkjenningen vår gjelder i tre år. Vi håper at denne regelendringen skal gjøre at vi slipper en runde til med barnevernet! Med tildelingstempoet i Kina for øyeblikket må vi vel ha minst en runde til med barnevernet uansett, men vi håper jo at køen skal begynne å gå litt fortere igjen snart.

God helg!