Juleforberedelser

Morty-familien, eller litt mere spesifikt mannen og jeg, har en tradisjon på å hjelpe til på julemessa/julemarkedet i kirka vår. Stort sett har vi hatt kjøkken- eller kafeteriatjeneste hvert år. Slik var det i år også. Gåstol-faktoren begynner å bli ganske høy i vår menighet så vi som fortsatt er etter forholdene unge og raske til beins tar vår tørn med gåing og ståing.

For de fleste er vel julemesse i en kirke ensbetydende med gamle damer som drikker kaffe og tar lodd på ting de fleste av oss mistenker at kun gamle damer vil sette pris på å vinne. En av prakteksemplene på gevinst fra et tidligere år er en pakke ertestuing fra toro, en pose kaffe og en boks med salsa-dip. Priceless!

Men jeg må altså tilstå at det blir ikke helt jul uten. Det er vel omtrent tiende gangen jeg var med (minst ti, muligens elleve) og faktisk er det ganske koselig også. Som kjøkkenskriver treffer jeg ikke så mange av de som er innom, men det er alikevel noe koselig med å steke vafler, koke sjokolade, piske krem og koke kaffe. Noen runder langs loddbordene og bak kafeteriabordet hjelper også.

Jeg kan med glede melde at vi ikke har vunnet en eneste gevinst i år. Jeg tror det er første gangen vi har klart å komme oss hjem uten noe som helst som vi ikke har planlagt å ha med oss hjem. Men én ting hadde vi med hjem og det var planlagt. Vi har kjøpt oss en ny julekrybbe. Den er strikket og jeg syntes den var veldig søt (mannen har ikke uttalt seg i sakens anledning... *humre*). Ettersom jeg enda ikke har "åpnet" ventekalenderen for november får dere her oppvarmeren, en strikket julekrybbe.

Om å vente og om endringer i livet...

Venting er vel en av de tingene alle adoptanter bare må forholde seg til. Etter at vi ble ferdige med den norske delen av prosessen har vi blitt flinkere til å vente i Morty-familien. (Ok, mannen har vel i grunnen vært bedre enn meg på venting hele tiden... Jeg må nok bare innse at jeg er den mest utålmodige av oss.) Roen har på en måte senket seg over meg. Selv om vi ser for oss at vi må vente 2-3 år, minimum så er det på en måte greit. Jeg kommer sikkert til å angre på den uttalelsen, men akkurat nå kjennes det greit.

Noe av grunnen til at det er greit å vente er nok at vi siden i sommer har bestemt oss for å flytte. Som med så mye annet i vår familie så har vi det ikke så travelt. Pappa ble alvorlig syk i vår og i den forbindelse kom temaet opp, om vi hadde lyst til å overta huset etterhvert. Etter at pappa fikk beskjed om at han ikke kom til å bli bedre kom temaet opp igjen og vi ble enige om at vi skal kjøpe huset, planlagt overtakelse er sommeren 2009.

Pappa døde i midten av september og mamma sitter igjen med en eiendom med to hus, ett stort og ett lite. Planen er å pusse opp det lille huset og at mamma flytter inn der mens vi overtar det store huset. Tidsplanen er fortsatt den samme. Jeg tror vi alle trenger denne tiden til å vende oss til forrandringen.

Ventekalender - september/oktober

Cut off ble endelig offisielt annonsert på CCAAs hjemmeside denne uka. 30.11.05 var den magiske datoen. I vår ventekalender representerer det én luke, AF har en gruppe med fem adoptanter den 28.11.05. Bak lukedøra lå det denne måneden oppgaven kopper.

Hvordan i all verden vet man hvor mange kopper et barn trenger? For foreldre som venter sitt første "magebarn" finnes det haugevis av bøker som (blant masse annet) beskriver hva man bør handle inn og i hvilke kvanta, før den ventede verdensborgeren ser dagens lys. For oss som skal adoptere har i alle fall ikke jeg funnet noe tilsvarende enda. Det er klart at en to-åring trenger andre ting enn en ett-åring som igjen har andre behov enn en på seks måneder eller kanskje tre år. *drar meg i håret* Som den kontrollfriken jeg er skal jeg ærlig og åpent tilstå at jeg skulle ønske barn kom med bruksanvisning. Kanskje kommer barnet vårt til å bruke flaske i flere måneder etter overtakelsen og kanskje har det lært seg til å drikke av glass allerede når vi møtes første gang.

Tilbake til månedens luke: Vi har handlet kopper, to stykker, i plast og med drikketut. En rød og en blå. Når barnet blir størr og ikke trenger drikketut lenger kan toppen byttes ut og koppen blir til et glass.

Ventekalender

Jeg har fulgt spent med i dagbøkene til en del av de flotte damene på Ønskebarn. En av de første tingene jeg bet meg merke i var at en del av dem hadde laget seg ventekalendere. Prinsippet er det samme som for en julekalender, man teller ned til et mål og finner en ting i kalenderen for hver gang man teller ned en "enhet". Å telle dager til en fremtidig tildeling er i overkant, med nesten to års ventetid ville det bli fryktelig mange pakker. Det som går igjen som enhet for nedtelling for de fleste er den dagen (vanligvis en gang per måned) CCAA oppdaterer den offisielle informasjonen om hvilke LID som er med i neste runde med tildelinger.

Jeg har tenkt litt rundt dette. Å gjette på antall tildelingsrunder frem til det er vår tur synes nærmest umulig og like lite som jeg ønsker å ha kommet gjennom hele kalenderen lenge før det er vår tur ønsker jeg å ha mange ting igjen i kalenderen når det faktisk er vår tur. Det siste vil jeg karakterisere mer som et luksusproblem, men er man kontrollfrik så er man det...

Min vri på ventekalender er at jeg har gått inn på AFs sider og funnet listen over LID-datoer for alle som adopterer via AF og som har LID foran oss i køen. For hver av disse datoene har jeg notert meg hvor mange som har LID på den aktuelle datoen og hvor mange barn som skal få familier gjennom AF før det er vår tur. Siden dette (forhåpentligvis) gir et større antall luker i ventekalenderen har jeg også delt opp innkjøpene i litt mindre deler enn jeg ville gjort hvis jeg skulle opperert med en "luke" per tildelingsrunde. Håpet er jo selvsagt at det skal bli både to og flere luker per gang, men jeg risikerer også at det ikke blir en eneste liten "luke" en måned. - Det løser jeg nok best ved litt trøsteshopping.

Jeg har bestemt meg på rekkefølgen på "lukene". Jeg har aldri vært god til å vente til juleaften med å pakke opp julegavene mine og har ofte spist opp sjokoladen i julekalenderen før vi er kommet til 20. desember, så jeg innser mine begrensninger. I tillegg har det seg slik at vi med stor sansynlighet kommer til å flytte på landet og få mye større plass mens vi venter, så derfor venter vi med å kjøpe store ting som feks seng, kommode og badebalje til vi enten har flyttet eller i alle fall til det går an å begynne å fylle opp i et lite hjøren i vårt nye hus.

Sist måned (LID 22.11.2005) var oppgaven bok. Den hadde jeg planlagt lang tid på forhånd. Flere av damene på Ønskebarn har snakket varmt om den og her er bilde av anskaffelsen.

En litt dypere presentasjon

Jeg og MorTyMannen ble kjærester i november 2001. Høsten 2002 giftet vi oss med den aller nærmeste familien og noen få venner til stede.

Vi var begge oppmerksomme på at alderen tilsa at dersom vi ønsket oss biologiske barn burde vi starte prøvingen relativt kjapt. (Jeg er født i 1968, mannen i 1965.)

I november/desember 2004 ble vi enige om at tiden var inne for å starte prosjekt familieforøkelse. I optimistens overmot tenkte vi at dette skulle gå kjapt. Litt tellig på kalenderen og saken burde være i boks i løpet av et halvt års tid. At jeg nærmet meg 37 med stormskritt og mannen passerte 39 la ingen demper på entusiasmen. At vi ikke skulle klare å lage barn på egen hånd trodde vel ingen av oss, selv om vi ble enige om at vi skulle prøve ett år på egenhånd og deretter diskutere alternativet.

Assistert befruktning har aldri vært noe alternativ for oss, delvis fordi jeg ikke har ønsket å gjennomgå denne typen behandling, men aller mest fordi alderen ikke er på vår side og at vi ikke ønsker å kaste bort et år eller mer på utredning og eventuell behandling som kanskje heller ikke fører til målet.

I juni 2006 ble vi enige om å delta på åpen dag hos Adopsjonsforun, og da var bestemmelsen tatt. Vi skulle søke om adopsjon fra Kina. 5/7 ble papirene sendt barnevernet i bydelen vår og 28/9 hadde vi det første møtet med dem. Den underskrevne sosialrapporten vår ble sendt fra barnevernet i bydelen vår 04/12 og den 22/03/2007 hadde vi endelig det tykke, hvite arket fra BUF-etat som sa at vi var godkjente for adopsjon fra Kina.

Papirer våre ble overlevert AF for oversettelse og legalisering 07/05 og vi har fåt LID 28/05/2007. Så nå er vi i gang med det som nok blir den lengste etappen i dette prosjektet. De siste som fikk tildeling fra Kina har ventet ca 22 måneder og trenden er stigende. Vi har altså god tid til å planlegge og utføre innkjøp til vårt nye familiemedlem. Antakelig har vi også rukket å flytte til større hus og mere landlige omgivelser før familieforøkelsen er gjennomført.

I denne bloggen kommer jeg til å prøve å skrive litt om hva som skjer mens vi venter og skryte av de søte tingene jeg handler inn underveis. - Noe skal man jo fylle ventingen med. :D