De første månedene i Kenya

Det er på tide med en liten oppdatering på bloggen. Vi er nå vel etablert i leilighet i et område som heter Kileleshwa og har vært nybakte treåringsforeldre i omtrent halvannen måned. Mot slutten av den første uken her nede startet prosessen med å bli kjent med Junior og at han skulle bli kjent med oss.vi besøkte barnehjemmet hver dag i en uke. Besøkene varierte litt i lengde, men de fleste dagene kom vi i til barnehjemmet litt før ti og reiste igjen mellom tre og fire på ettermiddagen. Etter en uke var Junior klar for å bli med hjem og fosterhjemsperioden startet offisielt.

I skrivende stund jobber hele familien med å bli nettopp det, en familie. Å plutselig ha en treåring på fulltid er ikke problemfritt, og det er det nok ikke med nye foreldre og nye regler heller. Men vi mener å se at vi er på rett veg.

Endelig i Kenya

Så er vi nesten på plass i Kenya. Nesten fordi vi ikke har funnet permanent bolig, men i alle fall ikke så langt unna at vi er ordentlig på plass.

Foreløpig lever vi ganske skjermet på gjestehuset til Den Norske Skolen. Vi har blitt hentet og bragt alle steder vi har skullet så langt og jeg må tilstå at det føles godt å ha noen til å passe på oss. Føler meg ganske liten i et fremmed land. Samtidig som je tror det blir bedre når vi er på plass i egen leilighet, vet hvor nærmeste matbutikk er og kan konsentrere oss om det som skal skje på torsdag (og senere).

Dagen i går var slitsom, med fullt fokus på å finne et sted å bo. Jeg tror vi var innom åtte til ti ulike leiligheter og etter hvert gikk vi nok litt i surr på hva vi hadde sett på og ikke minst hvor vi hadde vært. Vi håper vi klarer å finne en leilighet vi liker i nærheten av et av de andre norske parene som er her nede i samme ærend som oss. Det akn se ut til at vi får til det.

Torsdag får vi, hvis alt går etter planen, møte prinsen vår. Vi er spente, men har ikke hatt så mye tid til å tenke på det første møtet. Foreløpig vet vi ikke så mye om hvordan det skal foregå, hvor lenge det skal være eller andre praktiske detaljer. Vi skal ha informasjonsmøte med adopsjonsforeningen her nede i morgen og regner med at vi får svar på en del av disse spørsmålene da.

Sal prøve å skrive litt på bloggen under veis. Regner jo med at det blir litt alenetid på kveldene fremover.

Endelig!

I går kom endelig den store telefonen. Klokken 13:30 i går fikk vi vite at vi skal bli mamma og pappa til en gutt på snart tre år. Ikke lenge etter fikk vi det første bildet og jeg må tilstå at det hele er surrealistisk og merkelig, men begynner å bli litt virkeligere.

Etter alle disse årene så er det merkelig å endelig ha et bilde, et ansikt å titte på. En liten gutt med et litt skjevt smil og tilsynelatende glimt i øyet. Vi gleder oss og er fylt av ærefrykt for oppgaven som ligger foran oss. Om to-tre uker reiser vi til Kenya for å møte ham. Skummelt og veldig, vedig spennende.

Siste innspurt!

I dag kom den telefonen som vi har ventet i spenning på. Vi er godkjent av NAC for adopsjon av et barn over ett år! Det føles merkelig, selv om vi ikke vet hvilket barn vi skal bli foreldre til vet vi nå at med mindre det skjer noe totalt uforutsett så blir vi foreldre i løpet av våren. I følge kenyansk lov skal det maksimalt gå to måneder før vi får tildeling. En ny milepæl er nådd. Nå gleder vi oss til innspurten!

Nytt år og nye muligheter

Godt nytt år!

Intet nytt er godt nytt, eller? Vi venter fortsatt i spenning på tilbakemelding fra NAC på om vi er godkjente eller ikke eller om det er noe som mangler i søknaden vår. Det er litt ekstra kiling i magen når jeg tenker på det, men i det store og det hele føler jeg meg fortsatt relativt tålmodig.

Vi har begynt å tenke litt på alle tingene vi har utsatt til vi vet at vi er godkjente. Det er helt sikkert en del ting vi burde ha startet med allerede, men vi klarer liksom ikke helt motivere oss sånn i tilfellet ting ikke går vår veg. Selv om jeg håper og tror vi blir godkjent så klarer jeg ikke helt rydde unna den lille brodden av frykt som ligger der under overflaten. Tenk om...

Samtidig som jeg prøver å fortelle meg selv at det jo ikke er sikkert at vi blir godkjente har vi gjort oss noen tanker sammen i forbindelse med jule- og nyttårsfeiringen. Hvis ting går som vi håper så var dette vår siste jul som "bare" tante og onkel. Vi håper å være hjemme igjen fra Kenya litt før jul i2013 eller at vi kan feire jul i Kenya sammen med et nytt familiemedlem. Da vi feiret nyttar var det med en liten tanke om at dette kanskje er året vi skal bli foreldre. Så nært, men endog så fjernt.

Papirene våre er kommet til Kenya

Det er deilig å være i en prosess hvor det merkes at det er bevegelse igjen. I de siste årene har det jo ikke skjedd så mye i Kina-køen. Men nå skjer det altså ting igjen! Papirene våre kom ikke tidsnok til Kenya til å bli med i novembermøtet til NAC, men hvis vi er heldige kommer vi med i desember og kommer vi ikke med i desember så er det ikke så lenge til januar. :) Det er selvsagt litt spennende om vi blir godkjent i Kenya etter såpass mange år i Venteland, men akkurat nå er altså venting helt greit. Uansett utfall føler vi at vi er nærmere en konklusjon enn vi har vært på mange år og det kjennes godt. Så krysser vi fingrene foe at konklusjonen blir at vi får adoptere fra Kenya.

Papirinnsamlingen forhåpentligvis ferdig

I går sendte vi avgårde andre runde av papirer til InorAdopt. Første forsøk inneholdt et par mangler så vi har måttet ta en runde to med et par av dokumentene. Nå bør imidlertid alt være greit og klart til neste runde. Nå skal papirene til oversetting og legalisering hos UD og den kenyanske ambasaden. Om en til to måneder kan vi regne med at de blir sendt til Kenya.

Jeg innser at vi hadde et urealistisk syn på hvor lang tid ting skulle ta da vi byttet land på forsommeren. Hvis ikke noe uforutsett skjer så kan vi vel regne med 5-8 måneder til med venting. Det er jo ikke lenge i det hele tatt, hvis vi sammenlikner med at vi allerede har ventet i mer enn fem år.