Ventetid

Alle som har ventet på noe har vel opplevd at noen ganger er det lett å vente og andre ganger er det ikke fult så lett å vente... Selv har jeg vel truffet en bølgedal de siste ukene. Vi venter egentlig ikke så veldig for øyeblikket for egentlig har vi masse å gjøre både på jobb og hjemme i nytt hus. Allikevel kan jeg ikke fri meg for en smule melankoli om dagen uten helt å kunne sette fingeren på problemet. At det er mørkt og trist ute og at jeg derfor er mer trøtt kan nok være en medvirkende årsak, men hovedårsaken er nok at adopsjonsventingen er så utrolig uforutsigbar. En ting er å vite at du venter på noe som skal skje om to timer, to uker eller to måneder. To år for den delen, men å vente på noe som ikke har noen tidsfrist, ikke noen dato eller klokkeslett og tilsynelatende bare flytter seg lenger og lenger unna, det begynner å tære på humøret.

Jeg skal tilstå at daglig sjekking av meldinger på adopsjonssidene til Ønskebarn neppe er noen positiv vitamininnsprøytning i sakens anledning. Jeg begynner å få en viss assosiasjon til uttrykket ”kos med misnøye”… Jeg har lenge prøvd å holde meg nøytral i forhold til spekulasjoner om antall dager som er med i tildelingene og ventetidsprognoser, men i dag har flodbølgen tatt meg også. Utstyrt med Excell og data for litt over et år tilbake i tid har jeg laget min egen lille prognose.

Siste LID dato som var med i tildeling fra Kina er 15.2.2006, til vår LID, 28.5.2007, er det 467 dager fra 15.2.2006. Det siste året har det (fra april 2007) har det vært en progresjon på mellom fem og seks LID dager per kalendermåned. Hvis denne trenden fortsetter vil det ta ca 6,5 år før det er vår tur til å få tildeling. Ikke en videre lystig tanke. På den annen side, hvis de øker gjennomsnittlig antall tildelte LID dager per måned til åtte er det vår tur om litt i underkant av fem år og om de virkelig får opp tempoet og klarer 14 dager på en måned så er det ikke mer enn tre år igjen. Tre år til skal jeg klare å vente…

Bare for å spe på med en bitteliten positiv sak til slutt: Endelig har jeg klart å sparke meg selv bak og trene litt igjen (ok, én gang). Om det ikke er mye er det i alle fall en start!

Vi har flyttet

For to uker siden pakket vi sammen de siste tingene våre på Lambertseter og hadde vår første natt i "nytt" hus på Jessheim. Selv om vi har vørt innstilt på denne flyttingen i over et år så skal jeg ikke benekte at det var vemodig å ta farvel med en epoke i livet. Lambertseter har betydd mye for oss, Det var der jeg bodde da vi ble kjærester, det var der vi giftet oss og det er der vi har bodd etter at vi giftet oss. Det er vemodig å forlate et lokalmiljø som vi trives veldig godt i og venner som vi har fått i løpet av de årene vi har bodd der. Samtidig er det jo ikke så langt til Lambertseter og vi kommer helt sikkert til å stikke innom der innimellom.

På pluss-siden har vi fått mye bedre plass, faktisk over dobbelt så stor. Vi har fortsatt ikke kommet helt i orden, men det er stadig nye esker som pakkes opp og gamle, kjente ting som dukker opp igjen. Vi er fortsatt ikke ferdige med opp-pussingen, men vi ser stadig at det går fremover og vi ligger godt an til å bli ferdige til jul - det er det som er målet.

På pluss-siden kan også nevnes at salget av leiligheten gikk veldig mye lettere enn vi var forberedt på og hadde fryktet. Vi hadde visning en torsdag og en søndag og mandagen etter kom første bud inn. Onsdagen viste vi at leiligheten var solgt til takst. :D Under fire uker etter første visning leverte vi fra oss nøklene. Så her sitter vi, i nytt hus og uten leilighet i et boligmarked som alle sier er trått.

Forhåndssamtykket for adopsjon forlenget

*hurra* Selv om det allerede har vært annonsert via diverse kanaler at alle som var godkjente for to år skulle få automatisk godkjennelse i tre år med mulighet for forlengelse i intil ett år er det utrolig deilig å sitte med beviset i hånda. I går kom brevet om at godkjenningen vår gjelder i tre år. Vi håper at denne regelendringen skal gjøre at vi slipper en runde til med barnevernet! Med tildelingstempoet i Kina for øyeblikket må vi vel ha minst en runde til med barnevernet uansett, men vi håper jo at køen skal begynne å gå litt fortere igjen snart.

God helg!

Ferietid

Årets sommerferie er offisielt over. Og jeg må tilstå at det er godt å være hjemme hos seg selv igjen. Mannen har vært på jobb tre dager denne uka, jeg har det stille på jobben og har derfor bestemt meg for å utnytte muligheten for fleksibel arbeidstid og hjemmekontor. Litt mail-lesing innimellom for å sikre at viktige saker tas tak i, men skjer det ikke noe så har jeg fri.

Planen er å kombinere slaraffenliv med opp-pussing, så langt har det blitt merst av det første og ikke så mye (nærmest ingen ting for å være ærlig) av det siste. Planen er å male lister på vårt soverom samt å få tatt all tapeten av veggene på gjesterommet, slik at vi kan tapetsere i helga. Det er bare litt tungt å komme i gang...

God sommer fra Morty heimen!

Long time, no see

Det er ikke så lite pinlig å observere at bloggen min ikke er blitt oppdatert siden før nyttår. Det er vel heller ikke noen annen å skylde på enn undertegnede.

Til de som eventuelt har tålmodighet nok til fortsatt å titte innom innimellom: UNSKYLD, jeg lover å skjerpe meg. Og rent praktisk sett skal det jo ikke så mye til å forbedre seg når man ikke har klart å skrive et innlegg på nærmere seks måneder.

Så over til status fra MorTy heimen. Rent adopsjonsmessig skjer det ikke så mye om dagen. Vi har passert ett års jubileum for at papirene våre ble mottatt av CCAA. Samtidig som vi har lagt et år bak oss med venting har kinesiske myndigheter kommet seg gjennom ca 2,5 mnd med "venteliste". Ikke akkurat noe å rope hurra for, sett fra vårt ståsted.

Vi forsøker å fylle livet med andre ting og ikke tenke så veldig mye på at vi står i en kø som nærmest ikke beveger seg fremover. Vi har begynt å pusse opp leiligheten for salg. Gjesterommet har vært gjennom en ansiktsløftning og vi har så smått begynt å pakke ned kontoret. Det er utrolig hvor mye rart en kan samle seg gjennom noen år. Mannen og jeg er begge oppvokst med at det meste skal spares i tilfellet en får bruk for det senere. Begge to må vi nok innrømme at det er en vane vi har tatt med oss.

Midt oppe i opp-pussingen blir det ekstra klart for meg at jeg mistet pappa i fjor høst. Han har alltid vært den som kan alle praktiske opp-pussings ting og som jeg har kunnet spørre om råd om alt fra verktøy til praktisk gjennomføring. Jeg savner ham selvsagt ellers også, men i denne settingen blir det nok litt mere påfallende.

Ventekalender - o jul med din glede

Det begynner å bli på tide å oppdatere bloggen igjen. Siden siste ventekalenderinnlegg har vi åpnet to luker, en for november og en for desember. For november var oppgaven flasker. Vi har snakket litt om det og konludert med at selv om det ikke er sikkert at vi får et flaskebarn så vil de fleste barn finne en viss trygghet i tåteflaske med melk fordi det vekker gjenkjennelse. Vi har derfor kjøpt inn et startsett fra Avent med to små og to stoere flasker, flaskekost, smukker til flasker og smukk til nyfødt. Den siste har vi vel ikke så mye bruk for. :) I tillegg kjøpte vi en pakke med flaskesmukker for større barn og en pakke med to drikketuter som likner de som er på koppene fra en tidligere luke.

I desember var oppgaven skåler med lokk. Det jeg har tenkt er at det kan være greit med noen skåler som man kan ha mat i med tilhørende lokk, slik at man feks kan ha med grøt på tur. På Barnehuset fant vi disse her, de så kjempekjekke ut, med tilhørende skje og eget rom til skjeen.




Den siste måneden har vi egentlig ikka hatt tid til å kjenne på at vi venter. Vi har stort sett vært opptatt med ett eller annet hele tida. Begge har jobbet masse og vi har hatt besøk eller vært på besøk hver helg i desember. Sist søndag feiret vi mannens bursdag. Han har bursdag i dag (gratulerer med dagen vennen min!), men siden det er såpass nært opp til jul pleier vi å feire det med litt besøk siste søndagen før han har bursdag. Vi er ikke så mange til disse feiringene. De siste årene har det vært mamma og pappa samt mannens bror, i år var det mamma og mannens bror.

Fordi vi alltid reiser bort til jul har vi som tradisjon at vi julepynter til den søndagen mannen feirer bursdagen sin. På den måten får vi sett vår egen julepynt også.

Med bildet av vårt lille juletre ønsker jeg alle lesere av Morty-bloggen en fredfull jul og et velsignet nytt år!

Tivoli og julestemining

Med unntak av ett år har mannen og jeg hvert år fra og med vi ble kjærester reist på storbyferie i november/desember og fått med oss julestemning hjem. Det er utrolig koselig å reise til en by med tente julegater og julemarked med små boder hvor de selger gløgg, pølser, lys, håndarbeider eller andre ting og tang. De to foregående årene har vi vært i København og fått med oss julestemining i Tivoli.

I år prøvde vi oss også på København og Tivoli, men uten at det hjalp nevneverdig på julesteminingen. Vi landet i København ved midnatt, nesten to timer etter opprinnelig plan, hurra for billige flyselskaper! :( Stakkars T som måtte hente oss på flyplassen, godt han kan vente hjemme nesten til flyet har landet.

Lørdag ettermidag/kveld sto Tivoli på timeplanen, men det var så masse mennesker der at vi var mere opptatt av å ikke krasje med andre enn å faktisk se på noe av det vi passerte. Vi vendte hjem til vertskapet uten at noen av oss syntes at vi hadde hatt det noe særlig koselig. Lørdag kveld er nok ikke det mest optimale hvis man ønsker å kunne se seg rundt, men så ille som det var i år har det ikke vært før. Selv i fjor, da vi var der første dagen de hadde åpent var det ikke SÅ trangt om plassen.

MEN vi har hatt det veldig koselig når vi ser bort fra venting på fly som er forsinket og alle menneskene som hadde lyst til å være i Tivoli sammen med oss! Tusen takk for at dere tar så godt i mot oss når vi kommer på besøk!